Nødnummer

Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-06}} etter påstanden. 2019-10
Nødnummer i Norge ☎
Brann 110
Politi 112
Ambulanse 113
Nødnummer til sjøs 120
Nødnummer for døve 1412
Legevakt 116 117

Et nødnummer er et telefonnummer som kan ringes til en lokal nødsentral, for å komme i kontakt med offentlig hjelp i nødsituasjoner.

Nødnummeret er forskjellig fra land til land; det er vanligvis et tresifret nummer slik at det enkelt kan huskes og ringes raskt. Noen land har et annet nødnummer for hver av de forskjellige nødtjenestene; disse skiller seg ofte bare med det siste sifferet.

I mange land vil det å ringe enten 112 (brukes i Europa og deler av Asia, Afrika og Sør-Amerika) eller 911 (brukes mest i Amerika) koble innringere til nødtjenester.

Historie

Det første nødnummeret ble opprettet i den engelske hovedstaden London i 1937. Nødnummeret var 999.[1]

I Norge var det tidlig på 1960-tallet etablert nødsentraler ved flere politikamre, blant annet i Bærum. I 1964 kom innstillingen til «Nødhjelpsutvalget» som anga at alle politikammer skulle ha nødhjelpsmottak. Sentralene skulle utvikles av Televerket og politiet skulle være mottaker av nødanrop idet en antok at politiet i mange tilfeller ville bli tilkalt uansett art av nød. Felles nødnummer skulle være 000. Dette fordi telefoner i Oslo og resten av landet hadde forskjellig nummerskive. «0» var imidlertid på samme sted på begge typer.

Televerket produserte 52 sentraler og startet installasjonen av disse. Etter kort tid oppsto det diskusjoner omkring finansieringen av driften av 000-sentralene. Dette førte til «Hordaland-modellen» etter et initiativ fra Haukeland sykehus. Hver hjelpeinstans fikk ansvar for eget nødmottak og eget nummer: 001 for brann, 002 for politi og 003 for ambulanse. Ved at ikke alle siffer var like ble antall feilanrop noe redusert. I 1993 ble numrene justert til 110, 112 og 113.

Nødnummeret 911 som brukes i USA ble lansert av AT&T i 1968, men brukte mange år på å bli etablert nasjonalt i USA.[2][3][4]

De fleste mobiltelefoner har en forhåndsprogrammert liste over nødnumre som alltid er tilgjengelige.[5] Listen kan utvides via SIM-kortet og GSM-nettet.

1. september 2015 innførte regjeringen det 6-sifrede nasjonale legevaktsnummeret 116 117 som rutes til den geografisk nærmeste legevaktsentralen.[6]

Bruk

Norge

De norske nødnumrene på førstehjelpskoffert fra Nasjonalforeningen for folkehelsen.

I Norge er det fire nødnumre:[7]

  • 110: Brannvesenets nødmeldetjeneste
  • 112: Politiets operasjonssentraler
  • 113: Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral
  • 1412: Teksttelefon for døve og hørselshemmede

Uansett hvilket av de tre nødnumrene en ringer, vil en ved behov bli satt videre til en annen etat.[8]

Bare nummeret 112 kan ringes fra låst mobiltelefon og uten SIM-kort. Andre nødnumre behandles som vanlige telefonnummer av mobilen.[9] De fleste mobiltelefoner viderekobler 911 til 112.[10]

Andre viktige telefonnumre

  • 116 117: Europeisk nummer for nærmeste legevakt[6]
  • 120: Nærmeste kystradiostasjon (assistanse til sjøs)[11]

Europa

Nødnummer 112 er et felleseuropeisk nødnummer som fungerer i alle EU/EØS-land.[12]

Nødnummeret 112 har svært god tilgjengelighet fra mobiltelefon da de er utstyrt med programvare for «Emergency Call Setup» som støtter det nummeret. Det betyr at en når frem, selv om en ikke har simkort i mobiltelefonen, eller dekning fra egen operatør.[13]

I Storbritannia brukes nummeret 999 som har vært i bruk siden 1936 [14]. Dersom man ringer 112 i Storbritannia viderekobles telefonen til 999.

Nord-Amerika

I Canada, Mexico, USA og flere land i Karibia brukes 911 (engelsk«nine-one-one») som standard nødnummer.

Bilder

Referanser

  1. ^ Niland, Lauren (29. juni 2012). «30 June 1937: 999 and the launch of the first emergency telephone calls». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 17. juni 2024. 
  2. ^ «Emergency Services Office of E-911 - History of 911». web.archive.org. 23. september 2018. Besøkt 17. juni 2024. 
  3. ^ «April 2, 1989 - 911 service becomes No. 1 on suburb referendum list | Chicago Tribune Archive». web.archive.org. 17. november 2015. Besøkt 17. juni 2024. 
  4. ^ «April 6, 1984 - Suburbs scurrying to get quick-dial emergency systems | Chicago Tribune Archive». web.archive.org. 18. november 2015. Besøkt 17. juni 2024. 
  5. ^ Joakim Strålmark (15. mai 2008). «Recommendation E.161.1 - Guidelines to select Emergency Number for public telecommunications networks» (PDF). Den internasjonale telekommunikasjonsunion (engelsk). s. 5. Besøkt 17. juni 2024 – via ietf.org. 
  6. ^ a b Kaja Kirkerud (1. september 2015). «I dag må du lære deg dette telefonnummeret»Gratis registrering kreves. TV 2 Nyheter. Besøkt 17. juni 2024. 
  7. ^ «Nødnummer, nødanrop og lokalisering». Nkom (norsk). 3. mars 2020. Besøkt 17. juni 2024. 
  8. ^ «Nødnummer, nødanrop og lokalisering». Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. 3. mars 2020. Besøkt 17. juni 2024. 
  9. ^ Kristine Hirsti (25. januar 2017). «Umulig å ringe 113 fra låst telefon: – Kan øke panikken i kritiske situasjoner». NRK. Besøkt 17. juni 2024. 
  10. ^ Jan Thoresen (25. januar 2005). «Har snikinnført 911»Gratis registrering kreves. Dagbladet. Besøkt 17. juni 2024. 
  11. ^ «Nødprosedyre for fartøy» (PDF). Telenor Kystradio. 2019. Arkivert fra originalen (PDF) 23. oktober 2019. Besøkt 17. juni 2024. 
  12. ^ «Internasjonale nødnummer». www.tryggogsikker.no. Besøkt 17. juni 2024. 
  13. ^ Kristina Picard (10. november 2010). «Det beste nødnummeret»Gratis registrering kreves. Dinside. Besøkt 17. juni 2024. 
  14. ^ Gary Holland (13. mai 2010). «Why 999 for an emergency?». BBC London (engelsk). Besøkt 21. mars 2022. 
Oppslagsverk/autoritetsdata
Store Danske Encyklopædi · GND · LCCN · NKC