Boklotteriet

Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. (15. november 2023)

Det svenske Boklotteriet ble opprettet 1948 på initiativ av forfatteren Carl-Emil Englund og en forgjengerne til det som i 1965 skulle bli Litteraturfrämjandet, som opphørte i 1992.

Bakgrunn

Carl-Emil Englund hadde tidligere, som leder for Konsum i Stockholm, satt opp noen lotterier hvor overskuddet gikk til skjønnlitterære forfattere. Boklotteriet ble opprettet som en reaksjon på den lille støtten den svenske staten ga skjønnlitterære seriøse forfattere. Meningen var ved hjelp av et lotteri å skape et årlig stipendfond for disse frie yrkesutøverne. Initiativtakeren og oppfinneren av dette lotteriet var Carl-Emil Englund, som ledet lotteriet fram til sin død i 1964. Etter hans død ble Boklotteriet omdannet til en stiftelse, Litteraturfrämjandet. Litteraturfrämjandet støttet litteratur og kunst også med andre middel enn utdeling av priser. I 1976 begynte man med hjelp av statsbevilgning å gi ut kvalitetslitteratur i en serie som kom til å bli kalt En bok för alla. Etter Englunds død ble Svante Pedersson lotteriets leder og i 1970 ble han etterfulgt av Rune Ovik. Litteraturfrämjandet opphørte i 1992.

Boklotteriet 1948-1965

Ideen til Boklotteriet fikk Englund da han reflekterte over hvor trist det er for en ansvarsfull skribent å ikke ha råd til å "kunne ta seg fri fra sitt forsørgerarbeid" for å skrive. Spesielt siden han hadde en bestemt følelse av at den som ikke tilhørte noen bestemt gruppe, klikk eller en bestemt politisk eller litterær retning og som ikke hadde lyst eller mulighet til selv å tale sin sak lett ble glemt ved forlagenes eller statens utdelinger av stipender. Et av lotteriets oppgaver var å rette opp urett som var gjort tidligere. Eksempel på forfattere som ble gjenoppdaget takket være Boklotteriet var Per Freudentahl, psevdonymet Ode Balten, og Ivar Conradson.

Fra en beskjeden begynnelse i 1948 vokste lotteriet til en stor organisasjon som årlig delte ut i datidens pengeverdi en kvart million kroner i stipender og ble til en uunnværlig hjelp for kunstutøvere av forskjellige slag. Mange forfattere fra denne tiden kunne bevitne om hvilken kolossal betydning Boklotteriets stipender hadde for deres muligheter for å skrive.

Noen sifrer talar sitt tydelige språk. Statens kvalitetsstipender til skjønnlitterære forfattere var i slutten av 1950-tallet på 100 000 kroner per år, en sum som var mindre enn hva Boklotteriet betalte i stempelavgift og lotteriskatt til staten. På den måten kan man si at Boklotteriet subsidierte også de stipender den Svenske statens delte ut.

I Boklotteriet var praktisk talt hele svenska folkrörelser engasjert:

ABF (Arbetarnas Bildningsförbund)
Konsum (företrätt av veckotidningen Vi)
Aftontidningen (AT) fram til 1956 da avisen ble lagt ned
LO (representert av Aftonbladet og AT)
SLS (Svenska landsbygdens studieförbund)
JF (Jordbrukarnas Föreningsblad, forgjengeren til Land)
ukeavisen Folket i Bild

Støtten fra disse organisasjoner og aviser var allikevel fortrinnsvis ideelt. De bidro med propaganda og publisitet. De deltok i lotterisalget.

Boklotteriets formål var altså å skaffe penger til forfatterstipender og kunstinnkjøp, men også å sprede bøker av god kvalitet over landet da den største mengden av gevinster i lotteriet bestod av bøker. I lotteriet fantes også som gevinster en mengde av sjeldne antikvariske bøker som Fem unga, Harry Martinsons debutbok Spökskepp, Henry Parlands Idealrealistation og en nesten komplett samling av Elmer Diktonius bøker. Men alle typer av bøker med god kvalitet fantes i gevinstlistene. På de 25 første årene ble mer enn 2 millioner bøker sendt til vinnere rundt om i Sverige. På den måten bidro Boklotteriet også til å øke leseinteressen.

Boklotteriet utga også egne bøker som utgjorde gevinster:

1956: Edgar Lee Masters Spoon River antologin oversatt og gjendiktet av Bertel Gripenberg og med forord av Karl Vennberg.

1958: Francois Villon: Det stora testamentet och andra ballader i nyoversatt og gjendiktet av Axel Österberg og med et innledende essay av Per Meurling. Rikt illustrert av kunstneren og tegneren Bengt Blomgren. Boken ble også samtidig utgitt i en bibliofilutgave med 300 nummererte eksemplarer med de såkalte Stockholmsballaderna med en frontispis og med en signert tegning av kunstneren.

1957: Naggen - Sveriges olydigaste skämttidning. Innledning og utvalg av Per-Erik Lindorm.

Englund hadde mange egenskaper og unik kunnskap som gjorde at Boklotteriet kunne overleve og utvikles. Han hadde god kjennskap til forfatternes situasjon som på denne tiden var meget vanskelig. Englund hadde også ett usedvanlig stort forretningstalent og gode organiseringsevner som kom til nytte ved innkjøp av bøker og andre gevinster til Boklotteriet og for å organisere salget av lodd over hele Sverige.

Lotteriets styre bestod av fem personer, som valgte en leder som hadde som fremste oppgave å forberede saker, gjøre bokinnkjøp og øvrige gevinstinnkjøp, organisere loddsalg, komme med ideer og sette styrets beslutninger ut i livet. Lotteriet ble kontrollert av myndighetene gjennom Handelsdepartementet og Överståthållarämbetet. Carl-Emil Englund fra 1948 til sin død 1964 lotteriets leder. Ivar Sundvik var styreformann fra starten, men han ble etterfulgt i slutten av 1950-tallet av Nils Thedin.

Gevinstene i lotteriet var biler, TV-apparater, kameraer, utenlandsreiser, kunst osv., men hovedsakelig besto gevinstene av bøker. Vinnerne av bøker kunne velge mellom omtrent 500 ulike bokpakker. Dette for at vinnerne skulle få tilgodesett sin egen smak. Pakkenes markedsverdi oversteg alltid den angitte premieverdien. Den som kjøpte et helt hefte med lodd var garantert en bokgevinst. På den måten spilte loddkjøperen gratis. Forhandlingene med bokforlagene skjedde etter helt forretningsmessige prinsipper – ingen form av velgjørenhet fant sted fra noe hold, et forhold som var holdbar i lengden.

Antallet lodd var i 1948 – det første året – 150 000 som ga et overskudd på 47 000 kroner (i daværende pengeverdi). Etterfølgende år ble antallet lodd forhøyet til 200 000. Siden økte antallet lodd etappevis til omtrent 800 000 lodd.

Overskuddet gikk til forfatterstipender. Ti tusen kroner gikk hvert år til innkjøp av kunst som siden ble gitt til forsamlingslokaler rundt om i Sverige. ABF og Svenska Landsbygdens Studieförbund fikk dessuten penger som ble brukt litteraturfremmende aktiviteter som opplesningskvelder, utdanning av sirkelledere i litterære emner osv. Stipender gikk også til bokillustratører, journalister, kritikere og barne- og ungdomsforfattere.

I 1953 innstiftet Boklotteriet sin store pris som skulle hedre et stort svensk forfatterskap. I juryen satt foruten Boklotteriets ordinære styret medlemmer fra Svenska Akademien, Sveriges Författarförbund og Publicistklubben. I årene 1953-1967 var prisen på 25 000 kroner og deretter på 50 000 kroner. Den første som fikk denne prisen, som het Stora priset men på folkemunne kom til å bli kalt den lille nobelprisen, var Ivar Lo-Johansson. Seinere ble denne prisen omdøpt til Litteraturfrämjandets stora pris.

I 1961 innstiftet Boklotteriet Litteraturfrämjandets stora romanpris i 1961. Hensikten med prisen var å hedre et prosaverk som juryen mente å tilhøre de kunstnerisk mest interessante i det foregående årets produksjon. Den første som fikk denne prisen var Lars Gyllensten.

Litteraturfrämjandet 1965-1992

Englund døde i desember 1964. Han hadde da sammen med Bokklotteriets styre arbeidet med å omdanne lotteriet til en stiftelse som organisasjonsmessig hadde det store fordeler. I 1965 ble dette arbeidet sluttført og stiftelsens navn ble Litteraturfrämjandet.

Etter Carl-Emil Englunds død i 1964 innstiftet Litteraturfrämjandet en særskilt poesipris Carl Emil Englund-priset, som skulle gå til den forfatteren som året før hadde utgitt den kunstnerisk sett mest interessante poetiske publikasjonen. Prisen blir utdelt i mars måned. Den første som fikk denne pris i 1965 var Lars Forssell med sin bok Röster.

I 1970 ble Litteraturfrämjandets hederspris Guldskeppet innstiftet. Hensikten med prisen var å hedre en person som hadde gjort en særlig betydningsfull innsats i det svenske kulturlivet og bidratt til å stimulere interessen for litteraturen i dens ulike former. Den første som fikk denne prisen var Astrid Lindgren.

I 1981 innstiftet Litteraturfrämjandet en pris kalt Vingpennan. Den første som fikk denne prisen var Elsa Olenius.